Gratulerer! Vinteren er bort!

Hei kjære kollegaer! :) Først og fremst takk så mye for Austė for den flotte initiativen å lage en felles blogg! 1000 klemmer! Det synes jeg er en spennende idé. Selvfølgelig  kommer jeg til å bli med med å dele norske tekster eller skrive noe selv.

For mitt første post tenkte jeg å dele med dere et lite stykke prosa fra sommerkurset i fjor. Stilen er ikke på et høyt språklig nivå, men den var jo skrevet for nesten ett år siden. Jeg ville bare gratulere dere med våren (hurra!) og begeistre litt med en liten episode fra jernbanesjasjonen i Bergen. Lars (en fiktiv person) sitter der og ser på vår sommerkursgruppe...

De som er forbipasserende og de som ser på dem

Jernbanestasjonen i Bergen. Bilde av Kyrre Gjerstad

    Lørdag, klokka er 5 på 10. Lars kommer inn på jernbanestasjonen med den samme tanken i hodet, den som hver person kommende til jernbanestasjonen har. „Nå må jeg finne et fredelig sted å sitte og vente i 40 minutter. Gud vet hvor mye levetid kastes bort mens vi venter.“ Ett minutts pause. “Glemte jeg å låse garasjen?”

    Lars satt på en benk foran en plattform og kikket opp gjennom taket. Himmelen er overskyet men det regner ikke ennå. „Jeg tok nøklene... Men vent litt!.. Puh, mobiltelefon og lommebok er også i lomma.“ Han slapper av og begynner å se på forbipasserende. De som venter på jernbanestasjonen og ikke har noenting å underholde seg med, en avis, et blad eller en tegneserie, ser vanligvis på andre mennesker rundt og prøver å gjette litt om deres liv. Hva de driver med, hvor og hva de skal og kanskje noen lurer på om de liker Star Wars eller ikke. Det gjør Lars også. Han spør seg hvorfor han sitter her så nervøs. „Jeg må dra til Oslo selv om jeg ikke liker det der. Jeg har et jobbintervju på mandag og min fremtid-å-være-skjef har bart. Det begeistrer meg ikke.“ Han ser ned på skoene sine. „Jeg har ingen tillit til meg selv. Hvis jeg ikke får plass, hva da? Likevel er det kanskje OK å ikke arbeide i sommer. Jeg kunne i det minste ha ferie langt borte fra Bergen.“ Skoene er utslitt. „Ja, høyt henger de, og sure er de!“, Lars gjør ironisk narr av seg selv.

         En stor gruppe mennesker passer forbi ham. De bærer store ryggsekker og har fjellsko på seg. „Jeg er nesten sikker på at de tilhører den typen mennesker som har KVIKK LUNSJ i ryggsekkene sine og virkelig tror at sjokolade er det beste man kan ha til lunsj.“ Det er omtrent 50 av dem, kan være 60. Variasjon i alder. De fleste er sikkert ikke nordmenn, selv om de har den samme typen glimt i øynene sine som nordmenn har før de tar en lang tur. De ser spent og selvsikkre ut. Alle snakker ulike språk, noen av dem kunne han ikke kjenne igjen. „Ørene mine klarer ikke å fange ordene. Men jeg antar at de to jentene kanskje snakker finsk eller estisk, jeg kan ikke si nøyaktig hvilket språk det er.“ Lars ser på dem når de går forbi og hopper inn i toget. „Jeg er litt sjalu for dem. Det virker som om de har en flott tid sammen og har et sterkt forhold til hverandre. Dessverre møtte jeg ikke så mange forskjellige mennesker da jeg var ung. Jeg burde ikke ha gått glipp av muligheten til få venner fra utlandet. Nå tror jeg at jeg sitter i den norske væremåten for alltid. Jeg er ikke så åpen for folk.“ Klokka er kvart over 10. „Tiden her ble ikke bortkastet i det hele tatt! Dette er et av stedene jeg kan tenke på meningen med livet. Det finns viktigere ting enn min sjefs bart. Jeg har lyst på KVIKK LUNSJ nå.“

Bergen, juli 2012