Og bakom synger skogene

"Men skogen, den riktige, store, syngende skogen - den var bare som et skimt langt bortom alle voller i øst og i vest. De skogteigene gårdene hadde der langt ute, de var bare litt til husbruk, til smått tømmer til husene, når en ny stokk trengtes, og så til ved.

I gammel tid hadde skogene her langt inne fra havet ingen verdi. I de brede bygder var boende bønder med åker og eng og dyr på båsen. De dreiv ikke med skoggang og jakt og fanteri. Så hadde bredbygdene vidd seg ut over skogens grunn i øst og vest, og sørover gikk bygd i bygd.

Men der er også en retning som heter nord, og nordom bredbygda hadde skogen fått stå fast fra gammel tid. Mørk og veldig sang den sin gamle sang innover åser og lier uendelig inn mot nord.

Trollskap og hulder og allslags fanteri holdt til der. Folk i bygda brukte skogen i nord som skremsel for barna. Det var derfor ikke å undres på, at barna vokste opp i den tro at all verdens ondskap lurte der inne. Noe sant var det også i skogens skremsel. Kom bamsen ut gjennom bygdene på blodig slagferd, da var det nordfra skogene den kom. Flommet gråbeinflokker ut over alle veier, som det hadde hendt i gammel tid, da var det nordfra de kom, fra skogene og fjellene. Seilte ørn utover hamnehagene og røvet lam og annet småfe - fra nord kom den. Raste hauk grådig over hønseflokken, - nordfra var den. Lusket Mikkel rev seg til å stjele den feiteste gåsa - dens spor pekte nord. Gikk stormen høst og vinter isnende kald over bygdas veier og nakne voller, da var den verst når den kaltes nordavind. Alle vondt kom fra nordfra - fra skogene."

Trygve Gulbranssen,  Og bakom synger skogene, side 11